Historikk

Før 1950 var det ingen vei mellom Bygdin og Skåbu. Bare en to km. lang veistubb langs elven fra Bygdin og ned til Vinsteren. Der var det en liten motorbåt med navnet "Svalken" som sørget for transporten av melken fra de omlag 40 stølene ved Vinsteren.
På grunn av de mange myrene som veien skulle forsere, ble det på de bløteste strekningene lagt ned bunter med småbjørk som et bærelag foran buldozeren. Grus fra morenehaugene i nærheten og annen lett tilgjengelig veimasse ble deretter skjøvet over bjørkebuntene, og dermed var det kjørbar vei for lette kjøretøy.

svalken pv
Jotunheimvegen skulle vise seg å bli en populær vei for turistene. Men det var til tider svært kostbart å holde denne 45 km. lange fjellovergangen i kjørbar stand. Bominntektene var små og utgiftene til reparasjoner etter vårflommen var så store at det ble for lite igjen til vedlikeholdet av veien. Dette er årsaken til at veien var i dårlig forfatning frem til 1987.


utsikt

Trafikken har de siste årene ligget stabilt på ca. 10.000 biler pr. sesong. Ca. 25-30% av dette er utenlandske turister.

I forbindelse med kraftutbygging og regulering, ble det ikke lenger så enkelt for båten å legge inntil alle de 18 bryggene. Stølslaget og kommunen forlangte vei langs Vinsteren, og veibyggingen kom i gang i begynnelsen av 1950-årene.

Etter at stølsveien langs Vinsteren ble koblet sammmen med annleggsveien som kom opp fra Slangen i Skåbu, ble det anledning til å kjøre direkte mellom Skåbu og Bygdin. Denne fjellovergangen fikk navnet "Jotunheimvegen"

Med økte bomavgifter, god støtte fra Glommens og Laagens Brukseierforening, Nord-Fron Kommune og Øystre Slidre Fjellstyre, ble veien i perioden 1987 - 1997 påkostet ca. 10 mill kr.

I dag er det bominntektene som finansierer drift og vedlikehold av Jotunheimvegen.